Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til meg,
fjern som en underjordisk strøm -og jeg reiste meg opp: Hva er det du vil meg?-
Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår ble jeg dømt
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter meg klokken fem imorgen!
Hele kjelleren her er full.
Og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!
Vi vet ikke, hva vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?
Ingen får se oss.
Ingen får vite, hva der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hva her daglig skjer!
Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der finnes da vel skikkelig folk iblant?
Bror, du har ennu meget å lære!
Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!
Du må ikke gå til ditt kjøpmannsskap
og tenke på hva der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der å glemme!
Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!
Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og oppglødd av mødrenes fromme svik,
vil verge sitt land og vil gå i krig!
Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være.
Du vet, han vil vifte med sabel og flagg!
Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!
Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!
Jeg roper i mørket - å, kunne du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg deg, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!
Jeg skaket av frost. Jeg fikk på meg klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:
Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brann,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!
Jeg tenkte: Nu er det noget som hender.
-Vår tid er forbi - Europa Brenner!
Arnulf Øverland
Analyse av ”Du må ikke sove”.
Diktet ” Du må ikke sove” ble skrevet og utgitt i 1937 av Arnulf Øverland i diktsamlingen ”Den røde fane”. Øverland ble født i Kristiansund 27. april 1889. Han levde på ingen måte et enkelt liv, hans far døde da han var 12 og vokste opp i fattige kår, fikk tuberkulose og ble tiltalt for blasfemi. Han debuterte med lyrikksamlingen ”Den ensomme fest” i 1911. Han var en sentral dikter i mellomkrigstiden, som kommunist og stilte seg kritisk til nazismen. Han skrev motstandsdikt, var svært kritisk til kristendommens lærdom og generelt politisk engasjert.
Diktet var en advarsel til det norske folk om hva som skulle komme, for å ”vekke” oss så vi kunne se at nazismen og 2. Verdenskrig var en stor trussel. Øverland fikk ideen da han en dag våknet med den ideen at han ikke måtte sove. Han kledde på seg, gikk ut på verandaen og oppdaget en blodrød østhimmel som skinte som et varsel for ham. Denne hendelsen er veldig lik handlingen i diktet. En person blir vekket fra en drøm av en stemme som snakker til ham. Stemmen er en fange som venter på å bli henrettet i en tysk konsentrasjonsleir.
Det er to jeg - personer i diktet. Den første er personen som våkner, som altså skal fungere som Øverland selv og det norske folk som må våkne,1 og de 3 siste strofene. I de siste 3 strofene har personen våknet opp mentalt og blitt bevisst på at krigen kommer snart,” Europa brenner!”. ”Drømmens røst” er den andre, den tar form som en fange i konsentrasjonsleir. Røsten forteller: "Man sa: Du skal gi ditt liv om det kreves. Og nu har vi gitt det – forgjeves, forgjeves!”, noe som tilsier at han har vært en del av en motstandsbevegelse. Nå vet han at han skal dø, men han står på hva som er rett,strofe 2-15. Diktet har enderim, drøm, strøm og bokstavrim, Du må ikke tro at Du bare har Drømt
Når stemmen taler er det i presens, nåtid, noe som gjør at leseren føler at handlingen foregår akkurat nå. Leseren føler at stemmen taler han/henne, den vil at vi skal våkne. Presens utgjør mesteparten av diktet, med unntak av 1 og de 3 siste strofene. Øverland benytter seg av mange språklige virkemidler i diktet, feks allusjon; omskriving av det bibelske sitatet: Tilgi dem, de vet ikke hva de gjør/Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør. En tydelig metafor i diktet er: Europa brenner = nazismen/krigen kommer raskt! En sammenligning Øverland bruker er: Det var som om selve stjernene frøs = redselen, angsten. Et annet språklig virkemiddel er gjentakelse, som også er diktets navn: Du må ikke sove! Du må ikke sove! Diktet handler om en mann som blir vekt av en stemme. Stemmen forteller han at han ikke må sove, og hvordan det gikk til at han sitter i konsentrasjonsleir. Dette er diktets motiv. Diktets tema derimot er menneskers likegyldighet, Øverland mente at det norske folk skulle gjøre klar motstand mot nazismen og hjelpe til i krigen mot den. Jeg tror et sitat fra filmen ”Boondock Saints” kan klarere illustrere temaet i diktet: ”Now, we must all fear evil men. But there is another kind of evil which we must fear most, and that is the indifference of good men”
